Jeg har lagt ut på en reise, kanskje du vil bli med? Jeg satser på skikkelig vind i seilene og mange ramsalte erkjennelser underveis.
Apropos vind i seilene: I forrige uke kom det en gave som virkelig fikk seilene mine til å fange luftstrømmene. Jeg er jo særdeles glad i ord, og når det offisielt kommer nye ord, da er det julaften for meg! Og i forrige uke var det ikke et hvilket som helst ord som endelig ble servert med gavebånd. Det var et ord jeg som audiovisuell oversetter har revet meg i håret over mange ganger, men endelig var dagen her:
Vi kan nå offisielt skrive FØKKINGS!
Nå kan jeg gi det trauste «pokkers» på båten (uten seil), endelig trenger jeg ikke å omskrive og gå rundt grøten når opprørte karakterer i amerikanske serier skal understreke noe.
Men hva med "fuck off"? Hvordan skriver vi det på norsk nå? "Føkk av gårde"? "Føkk vekk"? Eller kanskje "føkk deg ut av mitt liv" for de mer dramatiske anledningene? Mulighetene er endeløse nå som vi med loven i hånd kan skrive dette deilige uttrykket uten å få røde streker under ordet og sur munn av selvutnevnt språkpoliti med altfor lite å drive med. Til dem kan vi nå si: føkk av gårde med dere!
Men denne reisen handler ikke bare om språk, den handler også om kreativitet. For den reisen jeg skal legge ut på, går verken syd-, vest-, øst- eller nordover. Den går innover. Og det er ikke helt riktig at jeg skal legge ut på den, for jeg har allerede startet. Jeg har lagt bak meg noen etapper, med utgivelse av egen bok og greier, Sommerfuglslottet. (Den bør forresten leses av de unge, har fått tilbakemeldinger på at den er veldig spennende og til og med litt morsom.)
Jeg kan imidlertid ikke hvile på noen føkkings laurbær her, så jeg må ut på leting igjen.
Mitt reisemål er nemlig mitt kreative arnested – en magisk plass som jeg en gang for lenge, lenge siden kunne finne med bind for øynene, men som de siste tiårene har vært mer utilgjengelig enn synet av en enhjørning i solnedgang. Jeg har vært på vei ut på leting etter denne forlokkende kilden mange ganger, men har hatt en lei tendens til å gi opp underveis og vende nesen hjemover igjen til det som føles trygt. Men selv om jeg har prøvd å gi opp, prøvd å overse det, fortrenge det og glemme det, har mitt indre kompass hele tiden ivret etter å sette meg på sporet igjen, det har aldri gitt seg. Jeg har kjent kompassnålen svinge i meg og stikke meg innenfra til stadighet, og det har gjort meg urolig og utilpass.
Så nå legger jeg av gårde igjen, på en kreativ reise, en språklig reise, en føkkings fantastisk reise! Og denne gangen snur jeg ikke før jeg er fremme. Bli med!
Comments